Litt historie og annet som er greit å vite
” Å se film – heter det. Litt misvisende. For vi hører jo også film. Det er støy, dialog, monolog, kontentum/miljølyd, effektlyder/foley og musikk. Noen gang så er det musikken vi legger merke til, andre ganger er det tale. Disse lydene er det vi kaller for lydsjikt i det totale lydbilde, skriver Peter Larsen om i boka Filmusikk, historie, analyse og teori.
Stumfilm
Helt fra begynnelsen av ble det brukt lyd. Det sto noen bak lerretet og ”dubba” tale. I 1912 begynte dem med lydeffekter. De som jobba med å lage fuglelyder, hundebjeff og smell: ble kalt for støymenn. Og så kom musikken via piano og deretter store symfoniorkester på 1920-tallet. Stumfilmen hadde altså lydsiktene tale, reallyd og musikk.
Atraksjon og narrativ integrasjon
I stumfilmens startfase var det selve fremvisningen av de levende bildene som var den store attraksjonen. Fra 1910 og utover så ble det mer og mer fokus på at filmen skulle fortelle en historie (narrativ integrasjon). I 1909 ble det første notehefte med arr for film produsert” musical suggestions sheets”. Fra 1910 kom det partitur/notebøker som beskrev til hvilke scener (cue sheets) et gitt arr skulle spilles. I begynnelsen var det ikke alle komponistene som så filmen. De leste handlingsreferansen og laga seg stikkord. Etter hvert utvikler det fokus på å lage ledemotiv, og ikke bare stemningsmotiv.
Lydfilmens inntog
I 1926 utviklet det amerikanske filmselskapet Warner Brothers; Vitaphone, et system som kombinerte filmprosjektoren med en slags grammofon slik at filmens bilder kunne fremføres synkronisert med lyd innspilt på store plater. Systemet ble demonstrert i en rekke kortfilmer i løpet av 1926, og i spille filmen Don Juan, som hadde premiere i august samme år med musikk. I filmhistorien betraktes egentlig Don Juan som lydfilmens egentlige gjennombrudd i forhold til et større publikum (ibid. s, 79). Året etter kom den som blir betraktet som den første talefilmen (både musikk og tale): The Jazz Singer.
Grunnleggende spørsmål faglitteratur
Hvordan går man frem hvis man vil analysere og beskrive filmmusikk? Her finnes det ikke noe standardsvar, og ingen etablert tradisjon å støtte seg til. Analyse av musikkens rolle er en mangelvare i faglitteraturen. Og så til kjernespørsmålene: Hvorfor er det overhode brukt musikk i filmer? Er musikken nødvendig for at vi skal få en optimal filmopplevelse, eller kunne man like gjerne unnvære den? (ibid. s, 13).
I faglitteratur reises det grunnleggende spørsmål om ”hva film er”. Det problematiseres om musikkens narrative rolle. De siste 20-25 årene har det blitt mye fokus på spørsmål som: Hva er en filmfortelling? Hvem forteller filmens fortelling? Hva forteller musikken? Og ”hvem” forteller musikken?